Fordeler som kan oppnås ved å påberope verdsettelsesalternativet

Det kan være fordelaktig for en skattyter som eier utenlandske aksjer, å kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer. Ofte vil antatt salgsverdi være høyere enn aksjenes forholdsmessige andel av selskapets skattemessige formuesverdi. Dette kan blant annet skyldes at forretningsverdi (goodwill) ikke medregnes i selskapets samlede skattemessige formuesverdi, jf. sktl. § 4-2 (1) bokstav f. Dersom det utenlandske selskapet er et morselskap som har kjøpt opp en rekke andre selskaper, vil morselskapets avlagte konsernregnskap trolig vise et betydelig beløp aktivert som forretningsverdi (goodwill). Norsk skattyter som kjøper aksjer i dette morselskapet, vil trolig ha en kostpris på aksjene som betydelig overstiger egenkapitalen i konsernregnskapet minus forretningsverdi. En enkel regneøvelse kan da tilsi at det vil være ugunstig å velge aksjenes kostpris som tilsvarer antatt salgsverdi, fremfor å kreve verdsettelse etter samme regler som for norske aksjer.

Skattemessig formuesverdi ved indirekte eie

Det kan stilles spørsmål om en skattyter som indirekte eier utenlandske aksjer, kan kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer etter sktl. 4-12 (3), jf. § 4-12 (2). Spørsmålet settes på spissen når det norske selskapet som skattyter eier aksjer i, ikke har benyttet seg av valgadgangen om norske regler ved verdsettelse av de utenlandske aksjene. Det norske selskapet kan f.eks. være et selskap som har som eneste formål å samle norske investorer i et utenlandsk konsern, men der de største eierne er fond, børs­noterte selskaper eller norske eiere bosatt i utlandet, og som følgelig ikke er opptatt av skattemessig formue.

Hvorvidt skattyter som indirekte eier slike aksjer kan kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer, beror på om verdsettelsesalternativet i sktl. § 4-12 (3), jf. § 4-12 (2) kan påberopes av en skattyter som indirekte eier slike aksjer, og om vedkommende kan velge en annen verdi for aksjene enn det selskapet har fastsatt i sin skattemelding.

Vi vil derfor først se nærmere på om reglene i skatteloven er til hinder for at verdsettelsesalternativet i sktl. § 4-12 (3), jf. § 4-12 (2) kan påberopes ved indirekte eie, og dernest om skatte­forvaltningsloven kan hindre skattyter i å fastsette en annen formuesverdi enn det selskapet som direkte eier aksjene har beregnet i sin skattemelding.

Er reglene i skatteloven til hinder for at verdsettelsesalternativet påberopes ved indirekte eie?

En skattyter som indirekte eier utenlandske aksjer gjennom et selskap, f.eks. et holdingselskap, eier ikke de utenlandske aksjene selv. I stedet eies aksjene av selskapet. Det kan da stilles spørsmål om skattyter i så tilfelle kan kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer.

Skattyter som indirekte eier de utenlandske aksjene, er skattepliktig for formuesverdien av aksjene vedkommende eier. Ettersom denne formuesverdien dels er avhengig av formues­verdien av de utenlandske aksjene, må de utenlandske aksjene også formue­fastsettes. Formuesverdien av de utenlandske aksjene må da fastsettes etter sktl. § 4-12 (3), alternativt etter sktl. § 4-12 (2) når skattyter krever det, og kan sannsynliggjøre den skattemessige formuesverdien.

Ordlyden i sktl. § 4-12 (3) annet punktum skiller ikke mellom skattytere som direkte og indirekte eier utenlandske aksjer. Basert på dette bør utenlandske aksjer også kunne kreves verdsatt etter samme regler som for norske aksjer når en skattyter som indirekte eier slike aksjer, krever det.

Det er også unaturlig om skattyter som indirekte eier de utenlandske aksjene, må være avhengig av at selskapet som direkte eier aksjen, krever verdsettelse etter samme regler som for norske aksjer. Det vises til at aksjeselskap ikke er formuesskattepliktig, og at det derfor er personlig skattyter (og visse andre) som reelt sett er skattyter etter reglene om formuesskatt, herunder sktl. § 4-12 (3).

I forarbeidene skilles det ikke mellom skattytere som direkte og indirekte eier utenlandske aksjer. I forarbeidene trekkes det frem at bakgrunnen for at utenlandske aksjer skal kunne kreves verdsatt etter samme regler som for norske aksjer, er at likeartede formuesobjekter skal verdsettes mest mulig likt, jf. Ot.prp. nr. 1 (2001–2002) pkt. 7.4. Dersom skattyter som indirekte eier de utenlandske aksjene ikke kan kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer, er resultatet ulik verdsettelse avhengig av hvordan aksjene eies.

Videre er skattelovens regler om formue utformet slik at det er formuesobjektet som er styrende for hvilke verdsettelses­regler som gjelder, og hvordan verdsettelse skal skje. Hvorvidt formuesobjektet eies direkte eller indirekte, skal derfor ikke være av betydning.

Vi har erfart at Skatteetaten ikke godtar at personlige skattytere som indirekte eier utenlandske aksjer, krever aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer. Dette har blant annet blitt begrunnet med at regelen i sktl. § 4-12 (3), jf. § 4-12 (2) ikke kommer til anvendelse når skattyter indirekte eier de utenlandske aksjene. På den andre siden erfarer vi at Skatteetaten godtar at upersonlige skattytere som indirekte eier utenlandske aksjer, krever aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer. Dersom det er slik at verdsettelsesalternativet i sktl. § 4-12 (3), jf. § 4-12 (2) kun kan påberopes ved direkte eie, må dette også gjelde for upersonlige skattytere.

Erfaringen med Skatteetaten kan tilsi at det er usikkerhet knyttet til hvordan verdsettelsesalternativet i sktl. § 4-12 (3), jf. § 4-12 (2) skal forstås. Vi mener likevel at reglene i skatteloven ikke er til hinder for at verdsettelsesalternativet påberopes ved indirekte eie.

Kan skattyter velge en annen verdi for aksjene enn det selskapet har fastsatt i sin skattemelding?

Når verdsettelsesalternativet påberopes ved indirekte eie, vil skattyteres formues­verdi for aksjene i selskapet som direkte eier de utenlandske aksjene, påvirkes. Denne formues­verdien vil da avvike fra det selskapet har beregnet i sin skattemelding. Dersom skattyter ikke har adgang til å velge en annen formuesverdi for aksjene enn det selskapet har beregnet i sin skattemelding, kan verdsettelses­alternativet i sktl. § 4-12 (3), jf. 4-12 (2) i realiteten ikke påberopes ved indirekte eie.

For å illustrere problemstillingen vil vi skissere følgende eksempel:

Personlig skattyter eier aksjer i et norsk holdingselskap, som eier aksjer i et norsk driftsselskap, som til slutt eier utenlandske aksjer. Skattyters skattemessige formuesverdi av aksjene i det norske holdingselskapet vil da dels være avhengig av den skattemessige formuesverdien av driftsselskapet, som dels er avhengig av den skattemessige formuesverdien av de utenlandske aksjene.

Det er lagt til grunn i Skatte-ABC 2025/2026 A-4-5.1 at formuesverdien av norske aksjer fastsettes av selskapet når selskapets skattegrunnlag fastsettes etter sktfvl. § 9-1. Videre fremgår det av FSFIN § 4-12-5 (1) at «Beregning av aksjenes formuesverdi skal vedlegges selskapets skattemelding».

Ut fra dette utgangspunktet skal aksjene i holdingselskapet i utgangspunktet verdsettes til den formuesverdien som er beregnet i selskapets skattemelding. Tilsvarende gjelder aksjene som holding­selskapet eier i driftsselskapet. Dersom driftsselskapet ikke har krevd aksjene i det utenlandske selskapet verdsatt etter samme regler som for norske aksjer, vil personlig skattyter i praksis ikke kunne kreve de utenlandske aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer.

Uttalelsen i Skatte-ABC og bestemmelsen i FSFIN må likevel forstås i lys av praktiske hensyn. Det vil være både upraktisk og uforholdsmessig med arbeid om hver enkelt aksjonær må beregne den skattemessige formuesverdien av aksjene, særlig i selskaper med mange aksjonærer. Videre vil beregningen av aksjenes formuesverdi i selskapets skattemelding også tjene som et kontrollgrunnlag for Skatte­etaten.

Vi antar at norske aksjer nesten utelukkende verdsettes til den formuesverdien som er beregnet i selskapets skatte­melding. Hensynene over tilsier likevel at denne verdien kun skal forstås som et utgangspunkt. Det vises også til at det er angitt i Skatte-ABC at formues­verdien som er beregnet for aksjene i selskapets skattemelding, skal brukes som utgangspunkt for formuesfast­settelsen, jf. Skatte-ABC 2025/2026 A-4-5.1.

Det fremgår av skfvl. § 9-1 at «Skattepliktige fastsetter grunnlaget for formues- og inntektsskatt…». At skattyter selv skal fastsette grunnlaget for formuesskatt innebærer at skattyter skal angi hva som utgjør skattepliktig formue, og fastsette verdien i henhold til reglene i skatteloven kapittel 4. Skatteforvaltningsloven inneholder ingen øvrige bestemmelser som angir at skattyter må fastsette verdien av aksjene til den formuesverdien som er beregnet i selskapets skattemelding. Til sammenligning er det eksempelvis spesifisert i skfvl. § 9-1 (3) at grunnlaget for kildeskatt skal fastsettes av trekk­pliktige, altså av selskapet. Poenget er at tilsvarende burde vært spesifisert dersom deler av skattyters grunnlag for formuesskatt skal fastsettes av selskapet. Særlig i lys av prinsippet om egenfastsetting i skfvl. § 9-1 (1).

Skattyters opplysningsplikt etter skfvl. § 8-1 tilsier også at skattyter ikke plikter å bruke formuesverdien som er beregnet for aksjene i selskapets skattemelding. Det fremgår av skfvl. § 8-1 at «Den som skal levere skattemelding mv. etter dette kapitlet, skal gi riktige og fullstendige opplysninger. Vedkommende skal opptre aktsomt og lojalt slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt, og varsle skattemyndighetene om eventuelle feil.»

At skattyter skal gi riktige opplysninger ved levering av skattemeldingen, må forstås slik at skattyter skal oppgi rett grunnlag for formuesskatt. Dette må også innebære at skattyter plikter å oppgi rett formuesverdi for aksjer, også når denne avviker fra den formues­verdien som er beregnet for aksjene i selskapets skattemelding. Tilsvarende gjelder dersom det er manglende eller feil innberetning av lønn, utbytte, renter eller andre forhold. Den skattepliktige har både rett og plikt til å endre skattemeldingen, til gunst og ugunst for seg selv, i tråd med gjeldende skatteregler anvendt på de faktiske forhold.

Basert på ovennevnte er vår oppfatning at skattyter kan rapportere en annen formuesverdi for aksjene enn det selskapet har beregnet i sin skatte­melding.

Vi erfarer likevel at Skatteetaten ikke godtar at personlig skattyter rapporterer en annen formuesverdi enn det selskapet har beregnet i sin skatte­melding. I dette tilfellet eide personlig skattyter aksjer i et eget holdingselskap, som deretter eide aksjer i et drifts­selskap, som til slutt eide aksjer i et utenlandsk selskap. Bakgrunnen for at personlig skattyter forsøkte å rapportere en annen formuesverdi enn det holdingselskapet hadde beregnet i sin skattemelding, var altså for å kreve de utenlandske aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer. Dersom personlig skattyter ikke kan rapportere en annen formuesverdi enn det selskapet har beregnet, er resultatet at personlig skattyttyter som indirekte eier utenlandske aksjer, ikke kan kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer.

Skatteetaten er imidlertid ikke konsekvent. I den samme saken aksepterte Skatteetaten at kun holdingselskapet endret skattemeldingen der aksjene i driftsselskapet ble verdsatt, slik at de indirekte eide aksjene i det utenlandske selskapet ble fastsatt etter norske regler. Dette ble altså godtatt uten at det mellomliggende norske driftsselskapet endret skattemeldingen. Denne inkonsekvensen kan kanskje skyldes kontrollhensyn, og at personlig skattyter i utgangspunktet skal rapportere samme formuesverdi som selskapet har beregnet i sin skattemelding. Som skissert over er det vanskelig å forsvare dette basert på reglene i skatteforvaltnings­loven. Dersom personlig aksjonær plikter å benytte formuesverdien som er beregnet for aksjene i selskapets skattemelding, må dette også gjelde når skattyter er et selskap.

Hensynet til nøytralitet tilsier at skattyter som indirekte eier utenlandske aksjer, kan kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer. Dersom det ikke er slik, kan skattyter ha et insentiv om å eie de utenlandske aksjene direkte, for å oppnå verdsettelse etter samme regler som for norske aksjer. Videre kan det innebære uforholdsmessig med arbeid dersom selskapet som direkte eier de utenlandske aksjene må endre skattemeldingen for at de utenlandske aksjene skal bli verdsatt etter samme regler som for norske aksjer. Når selskaper ikke er formuesskattepliktige, kan skattyter risikere å måtte ta kostnaden for å få endret skattemeldingen til selskapet. For Skatteetaten vil disse endringene innebære unødvendig saksbehandling.

Selv om vår oppfatning er at skattyter som indirekte eier utenlandske aksjer, i utgangspunktet kan kreve aksjene verdsatt etter samme regler som for norske aksjer, viser erfaringen vår at det er usikkerhet knyttet til dette.